Det börjar bli dags att utvärdera och summera Barack Obamas tid som president. Jag publicerar nu en bra artikel från Terje Alsnes i Norge Obamas förbrytelser som jag hittat här
* Idag rapporteras att Obama har hållit sitt sista tal i FN som USA:s president. Han uppmanar andra länder att ta emot fler flyktingar. Men ”glömmer” att nämna att den ökade flyktingströmmen främst beror på USA:s krigspolitik, som också kraftigt stärkt terrorismen i världen. Och erbjuder inte att USA ska betala för det, förstås.
En invändning är att artikeln inte tydligt berör Obamas destruktiva insatser i krigen i Afghanistan, Irak eller att USA:s intervention i Syrien startade på riktigt under Obamas tid. Inte heller behandlas den enorma upprustningen av kärnvapen, stödet till Israels apartheid-politik och stödet till Saudiarabiens krig mot Jemen och intervention och stöd till terrorister i Mellanöstern. Inte heller behandlas olika statskupper mot demokratiskt valda regeringar under Obamas presidentskap, som den i Ukraina 2014, den i Honduras etc. Den utökade kontrollen av invånarna i USA under NSA behandlas inte, och ej heller de olagliga sanktionerna mot Ryssland,Iran och Kuba till exempel. Inte heller revideringen av Vietnamkrigets historia av Obama.
Artikeln är kanske helt enkelt ”för snäll”
Trots dessa inskränkningar är artikeln mycket läsvärd och ger en tämligen ingående och faktabelagd redogörelse för de ämnen den behandlar.

Artikeln.
Barack Obamas 8 år lange presidentperiode er snart over. Hadde universell jurisdiksjon nådd helt inn i Det Hvite Hus ville Obama stått tiltalt for krigsforbrytelser. Men som leder for verdens eneste supermakt er han i praksis immun mot rettsforfølgelse.
«Selv når vi står overfor en blodtørstig motstander som ikke respekterer reglene, mener jeg at USA må sette standarden for å respektere krigens regler. Det er det som skiller oss fra dem vi kjemper mot. Det er det som er kilden til vår styrke.»
Barack Obama i Nobelforedraget 10. desember 2009

Han ble møtt med jubel og store forventninger, og lovet atomnedrustning og ny internasjonal dialog. Resultatet er at ingen amerikansk president de siste 50 årene har destruert færre atomstridshoder enn Obama (1), og vi har fått en ny kald krigstilstand. Obama signerer utenomrettslige dødsdommer og fører nådeløs droneterror. Obama er toppjuristen som har satt all internasjonal lov og rett til side i et skittent forsøk på å vinne «krigen mot terror».

Den første afroamerikanske presidenten
Barack Obama flyttet inn i Det Hvite Hus i januar 2009. I valgkampen året før hadde han kommet som et nytt stjerneskudd og feid favoritten Hillary Clinton overende i nominasjonskampen. På en bølge av entusiasme og optimisme mobiliserte han horder av tilhengere, og samlet inn enorme valgkampbidrag ved hjelp av en effektiv grasrotkampanje. Ved presidentvalget i 2008 beseiret han Republikaneren John McCain med god margin.

Han var nesten for god til å være sann. Ikke bare var han den første afroamerikanske presidenten, han var ung og pen, og hadde talegaver som ingen kandidat før ham har oppvist maken til. Hans retoriske evner løftet enhver forsamling, og hans personlighet virket moralsk rank og ren, med de høyeste idealer. Obama er utdannet jurist fra Columbia University og Harvard. Han var redaktør for «Harvard Law Review», hadde jobbet som borgerrettighetsadvokat i Chicago og undervist i jus ved University of Chicago (2). Ikke rart at liberale og venstreorienterte hadde høye forventninger til hva han kunne utrette som president for verdens eneste supermakt.

Den pinlige fredsprisen

Overraskelsen var stor over hele verden da Nobelkomiteens formann Thorbjørn Jagland i oktober 2009 kunngjorde at Barack Obama var tildelt fredsprisen, etter et halvår som USAs president. I følge komiteen fikk Obama prisen «for hans ekstraordinære innsats for å styrke internasjonalt diplomati og mellomfolkelig samarbeid» (3). Riktignok hadde Obama tatt til orde for atomnedrustning og uttalt at han ville gjenopprette internasjonale relasjoner, særlig til den muslimske verden, men «ekstraordinær innsats»? Komiteens eufori måtte være basert på Obamas blendende retorikk, ikke praktiske politikk, siden han naturlig nok ennå ikke hadde fått utrettet stort.

Oktober 2009: Barack Obama har nettopp mottatt Nobels Fredspris av Thorbjørn Jagland, for sin «ekstraordinære innsats for å styrke internasjonalt diplomati og mellomfolkelig samarbeid.»
Fredsprisvinneren selv virket både brydd og overrasket. Nobelforedraget hans må karakteriseres som et spark i skinnleggen på komiteens medlemmer. Strippet for den retoriske glansen var Obamas tale i virkeligheten et langt forsvar for USAs rett til å gripe inn militært over hele verden.

«Det vil oppstå situasjoner da nasjoner, enten hver for seg eller sammen, vil finne at maktbruk ikke bare er nødvendig, men moralsk riktig … Jeg møter verden slik den er, og jeg kan ikke forholde meg passivt til trusler mot det amerikanske folk … Jeg mener at maktbruk kan forsvares av humanitære grunner, slik som på Balkan, eller andre steder som er merket av krig … Det er derfor alle ansvarlige nasjoner må akseptere den rollen militære med et klart mandat kan spille for å bevare freden» (4).

Retorikeren Obama forsvarte bruk av militærmakt, ofte definert som «humanitær» innsats, som moralsk riktig, som i orwellsk nytale der krig som kjent betyr fred. I talen snakket han om USAs «byrde», som et land med en spesiell forpliktelse til å fremme fred, velstand og demokrati i verden. Denne oppfatningen er så inngrodd i amerikanernes selvbilde at ingen tilsynelatende stiller spørsmål ved den. Noam Chomsky tar opp dette i sin siste bok «Who Rules the World?» (Hamish Hamilton, 2016), der han sier at amerikanerne betrakter seg som Guds utvalgte folk og følgelig kan spille etter andre regler enn de USA forlanger at andre land gjør.

”Krigen mot terror”
Angrepene på USA 11. september 2001 gjorde at den amerikanske kongressen vedtok en resolusjon som skulle flytte krigen over på terroristenes hjemmebane. Resolusjonen fikk navnet ”Authorization for Use of Military Force Against Terrorists”, forkortet AUMF. Her fikk president Bush uinnskrenket adgang til å bruke ”all nødvendig makt og midler” mot de som sto bak angrepene. USA argumenterte med at landet var i krig, og hevdet sin rett til selvforsvar mot en fiende som opererte globalt. Den åpnet for å likvidere personer som ble definert som en alvorlig trussel, uansett hvor de måtte befinne seg i verden. Dette var grunnlaget for invasjonen av Afghanistan og jakten på Osama bin Laden og terrornettverket al-Qaida.

For det amerikanske forsvaret, og etterretningsorganisasjonen CIA, ble AUMF startskuddet for bruk av førerløse fly til likvidering av mistenkte terrorister. Med henvisning til AUMF ble det gitt autorisasjon til kidnapping, fengsling og tortur av hundrevis av mistenkte terrorister, skyldige og uskyldige (5).

Ny Midtøstenpolitikk ble raskt skrinlagt

Obama arvet altså ”krigen mot terror” etter George W. Bush. Likevel brukte han de første månedene av sin presidentperiode til å komme med en rekke utspill overfor den muslimske verden. I en tale på Universitetet i Kairo sa Obama i juni 2009 at han ønsket «en ny start» på den amerikanske politikken i Midtøsten (6). Målet var å reparere skadene som Bush’ utenrikspolitikk hadde forårsaket.

Obama er toppjuristen som har satt all internasjonal lov og rett til side
USA hadde mistet mange soldater i både Afghanistan og Irak. Obama ville trekke troppene ut, men samtidig fortsette jakten på terrorister. Fredsprisvinneren hadde jo sagt ”jeg kan ikke forholde meg passivt til trusler mot det amerikanske folk.” Bevæpnede droner hadde flere ganger vist sin effektivitet, og Obama trappet kraftig opp bruken av droner. Han godkjente mer enn seks ganger så mange droneangrep som Bush, og utvidet dronekrigen til en rekke nye land, blant annet Somalia og Jemen (7).

Opprøret mot Muammar Gaddafi i Libya spente definitivt beina under alle planer om fred og forsoning. 18. mars 2011, på ordre fra Obama, angrep USA Libya med hensikt å sette Libyas flyvåpen ut av spill. Seks dager senere klarte USA å få hele NATO-alliansen med på en massiv bombing, og resultatet kjenner vi.

Dødslister og dødsskvadroner
I Det Hvite Hus sitter presidenten og en liten stab og utarbeider lister over fiender de vil kvitte seg med. I praksis er dette dødslister, og de som havner på listen får i realiteten en dødsdom. Dette skjer i hemmelighet, uten noen offisiell tiltale eller rettssak. Rettsstaten prinsipper er satt til side, «den tiltalte» er helt uvitende om hva som er på gang.

Obama sender ut egne dødsskvadroner for å utføre utenomrettslige henrettelser
Mens Bush helst fanget (og torturerte) mistenkte, velger Obama rett og slett å likvidere dem. Obama rår over en rekke spesialstyrker, som opererer som hans private hær. Disse ”Navy Seals” fungerer i praksis som dødsskvadroner. Teamet som Obama brukte for å henrette Osama bin Laden hadde allerede utført et dusin liknende operasjoner i Pakistan. Bin Laden og hans kone var alene og ubevæpnet da amerikanerne stormet inn og regelrett likviderte dem (8).

Droneterror
Droner har vært Obamas foretrukne angrepsvåpen. USA risikerer ikke tap av egne soldater, og dermed blir de spart for negative reaksjoner på hjemmebane. Dronene er et redskap, ikke en politikk. Politikken er attentatet, de utenomrettslige likvideringene.

En anonym varsler, på innsiden av det amerikanske etterretningsmiljøet, lekket i 2015 hemmelige dokumenter via nettstedet «The Intercept». De gir et sjeldent innblikk i USAs omstridte droneprogram for «målrettede» drap på terrorister. Her er detaljer om hvordan de dødelige angrepene gjennomføres, informasjon om droneprogrammets svakheter, og kriteriene for å sette en mistenkt terrorist på president Barack Obamas dødsliste (9).

Juni 2011: Akram Shah og fire andre uskyldige ofre for droneterroren begraves i en landsby i Pakistan.
Personer havner på dødslisten på bakgrunn av etterretningsopplysninger samlet inn fra krigssoner der USA ikke er fysisk tilstede. Feilaktig informasjon har ført til at uskyldige har havnet på listen og deretter likvidert av droner. Droneangrepene dreper og lemlester også helt uskyldige sivile som tilfeldigvis er i området. Hver uavhengig gransking har funnet langt flere sivile tap enn det administrasjonen innrømmer. Når droneførerne sitter i Nevada og avfyrer raketter inn i stammeterritorier i Pakistan eller Somalia, vet de ofte ikke hvem de dreper, men gjør i beste fall en ufullkommen gjetning (10).

«The Bureau of Investigative Journalism” har samlet detaljert informasjon om dronekrigen i Pakistan, Jemen, Somalia og Afghanistan. Her finnes de kalde fakta over antall droneangrep og antall drepte, inkludert antall drepte sivile og drepte barn, samt antall sårede. Bare i Pakistan har 213 identifiserte sivile blitt drept av droner i Obamas presidentperiode. Allerede i januar 2015 viste opptellingen at 2.464 personer var drept av amerikanske droner i områder som ikke er definert som krigssoner (11).

Er presidenten en krigsforbryter?

Krigsforbrytelser defineres som alvorlige brudd på den internasjonale humanitærretten, dvs. de folkerettslige regler som gjelder i væpnede konflikter. Haag-konvensjonene av 1899 og 1907 innledet dette rettslige feltet. Det dreier seg om sedvanerettslige eller traktatfestede regler om forbudte krigføringsmetoder og om beskyttelse av sivile, sårede og syke, krigsfanger og andre særskilte grupper og objekter (12).

Genèvekonvensjonene er andre sentrale rettsregler. De består av fire traktater. Konvensjonen om behandling av krigsfanger (den tredje) og Konvensjonen om beskyttelse av sivile i krigstid (den fjerde) er særlig relevante. Vi har også tre tilleggsprotokoller, hvor Protokoll I inneholder regler om hva som er tillatt i områder der sivile er bosatt. Reglene forbyr blant annet overgrep mot sivile enkeltpersoner og mot sivile som gruppe (13).

Amerikanske presidenter er selvsagt kjent med internasjonale rettsregler. Tanken på at de selv kan bli stilt til ansvar har faktisk streifet dem. I 2002 fikk president George W. Bush et notat om tortur fra sin rådgiver Alberto Gonzales. Han rådet Bush til å oppheve Genèvekonvensjonene, fordi det «vil innebære en betydelig reduksjon av trusselen om hjemlig rettsforfølgelse i henhold til War Crimes Act». Han viste her til den amerikanske loven om krigsforbrytelser fra 1996, som setter streng straff for brudd mot konvensjonene (14).

Rise of the Reaper

Krigsforbrytere kan stilles til ansvar ved internasjonale straffedomstoler, som Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag. Men USA har ikke sluttet seg til denne domstolen, noe som vanskeliggjør straffeforfølgelse av amerikanske statsborgere (15).

Det kan imidlertid opprettes en ICC-sak hvis forbrytelsen blir begått på territoriet til en stat som har skrevet under på Roma-statuttene (grunnlaget for ICC). Hvis USA hadde begått krigsforbrytelser i Norge under Obamas ledelse kunne han dermed ha blitt tiltalt av ICC. Hadde Pakistan, Afghanistan, Jemen eller Somalia brukt ICC på denne måten ville de i teorien ha mulighet til å reise sak mot Obama.

Obama bør tiltales?
Et grunnleggende folkerettslig prinsipp er at det finnes forbrytelser av så alvorlig karakter at alle verdens stater har et ansvar for å bidra til straffeforfølgelse. For slike forbrytelser har nasjonale domstoler universell jurisdiksjon, det vil si jurisdiksjon som utelukkende er basert på forbrytelsens alvorlige karakter. Det er enighet om at dette omfatter folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og tortur.

Ett eksempel på universell jurisdiksjon fikk vi i 1998. Den spanske dommeren Baltasar Garzón utstedte arrestordre på Chiles tidligere diktator Augusto Pinochet, for brudd på menneskerettigheter under diktaturet. Pinochet ble arrestert i London og satt fengslet til 2000, før han ble utlevert til Chile. Helt til Pinochets død i 2006 førte Chile en rettsprosess mot ham. Neste gang Obama drar utenlands bør en dommer agere på samme måte som Baltasar Garzón gjorde og sørge for at internasjonal rett blir brukt mot verdens mektigste mann.

I Nobelforedraget i desember 2009 sa Obama at «USA må sette standarden for å respektere krigens regler. Det er det som skiller oss fra dem vi kjemper mot.» I dag vet vi at USA bryter alle standarder og regler for krigføring, og at det eneste som skiller USAs terror fra andre terroristers forbrytelser er at amerikansk terror er langt mer omfattende.

Kilder:

1. “Obama lovet atomnedrustning”, VG 5. juni 2016
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/barack-obama/obama-lovet-atomnedrustning-ingen-amerikansk-president-siden-60-tallet-har-gjort-mindre/a/23703432/

2. Barack Obamas biografi på Wikipedia, the free encyclopedia
https://en.wikipedia.org/wiki/Barack_Obama

3. Det Norske Nobelinstitutt
http://nobelpeaceprize.org/nb_NO/laureates/laureates-2009/

4. Fra Barack Obamas Nobelforedrag i Oslo, 10. desember 2009
http://nobelpeaceprize.org/nb_NO/laureates/laureates-2009/obama-lecture/

5. ”Den hemmelige krigen”, NRK 27. mai 2013
http://snutt.nrk.no/multimedia/dronekrigen/den-hemmelige-krigen

6. “Obama to reach out to Muslims in Egypt speech”, Reuters 8. mai 2009
http://www.reuters.com/article/us-obama-muslims-idUSTRE54754920090508?feedType=RSS&feedName=ObamaEconomy&virtualBrandChannel=10441

7. “Obama’s 301 Drone Strikes”, Slate Magazine 22. mai 2013
http://www.slate.com/articles/news_and_politics/map_of_the_week/2013/02/map_drone_strikes_in_pakistan_under_obama_bush.html

8. ”The Goal Was Never to Capture bin Laden”, Atlantic 4. mai 2011. http://www.theatlantic.com/politics/archive/2011/05/the-goal-was-never-to-capture-bin-laden/238330/

9. “The Assassination Complex”, The Intercept 15. oktober 2015
https://theintercept.com/drone-papers/the-assassination-complex

10. “Drone Strikes Reveal Uncomfortable Truth: U.S. Is Often Unsure About Who Will Die.” The New York Times 23. april 2015

11. “Covert Drone War Archives”, The Bureau of Investigative Journalism
https://www.thebureauinvestigates.com/category/projects/drones/

12. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008). Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (skjerpende og formildende omstendigheter, folkemord, rikets selvstendighet, terrorhandlinger, ro, orden og sikkerhet, og offentlig myndighet). Kapittel 5.
https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Odelstinget/2007-2008/inno-200708-029/5/

13. Geneva Conventions of 1949 and Additional Protocols, and their Commentaries
https://ihl-databases.icrc.org/applic/ihl/ihl.nsf/vwTreaties1949.xsp?redirect=0

14. Noam Chomsky “Mislykkede stater” (s. 51-52), forlaget Oktober, Oslo 2008

15. “Hvor hender det?” NUPI, nr. 28 2014

Obama, Barack Obama, dronekrig, krigsforbrytelser
Først publisert på bloggen til Terje Alnes