USA:s strategi för konfrontation med Kina

Vi har tidigare publicerat flera blogginlägg om Kina under det senaste halvåret. Några av dem är återgivande av blogginlägg av Pål Steigan, eller innehåller viktig information från hans blogginlägg. Pål har särskilt stor kunskap om Kina, och en av de få som träffat Mao, Chou en-lai, Hua Gua Feng och senare kinesiska ledare.
Relationen mellan USA och Kina är viktig för freden i världen.
Detta inlägg med titeln ”USAs strategi for konfrontasjon med Kina” publicerades på hans blogg i maj.

Påls artikel.
Det siste tiåret har Kina innhentet USA på område etter område, og har også på noen punkter gått forbi den «uunnværlige stormakta». Den virkelige øyeåpneren for enkelte USA-strateger var da den Kina-initierte asiatiske utviklingsbanken fikk tilslutning fra USAs viktigste vasaller – på tross av forbud fra Washington. Den amerikanske eliten ser at dersom ingenting blir gjort vil USA tape, og det amerikanske verdensherredømmet være over. Derfor har USA nå utviklet en ny strategi for konfrontasjon med Kina.

kina-usa-strategi

Kina innhenter USA – og går forbi
Lesere av steigan.no (och i viss mån denna blogg – Anders Romelsjö) vil være kjent med fakta – Kina tar ikke bare innpå USA. Kina går forbi, og det skjer ikke bare på industriell masseproduksjon. Det skjer innen forskning og avansert teknologi. Det skjer innen fornybar energi og romforskning. Og det er i ferd med å skje på enkelte områder innen millitærteknologi.

Allerede i august 2009 gjenomførte Pentagon et økonomisk krigsspill. Det var ikke generaler og militærstrateger som gjennomførte krigsspillet. Det var økonomer, fondsforvaltere og bankfolk. Etter to intense dager var oppsummeringa klar: Kina vant, uten så mye som å trekke våpen!
Hvis vi ser bort fra inkompetente og korrupte politikere og medier som skriver det de får beskjed om, så har USA naturligvis kompetente og dyktige folk som er fullstendig klar over dette.

Deutsche Wirtschafts Nachrichten skriver:

I den amerikanske eliten virker det som om en erkjennelse er i ferd med å melde seg: USAs tidligere finansminister Lawrence Summers er den første høytstående politikeren og finansmannen som sier det i klare ord: Det amerikanske overherredømmet i verden er slutt. Bakgrunnen er USAs mislykte forsøk på å hindre sine allierte i å slutte seg til den Kina-ledede asiatiske utviklingabanken AIIB.

Summers skrev på sin blogg 5/4:
”Den siste månedene kan bli husket som det øyeblikket da USA mistet sin rolle som kontrollør av det globale økonomiske systemet. … jeg kan ikke tenke meg noen annen begivenhet siden Bretton Woods som er sammenliknbar med kombinasjonen av Kinas forsøk på å etablere en stor ny institusjon og USAs fiasko i å overtale sine tradisjonelle allierte, og Storbritannia først av alle, fra å holde seg utenfor.”
Summers untitled
Sanksjonene mot Russland – et strategisk feilgrep av første orden.

Det har vært et credo i USAs utenrikspolitikk å spille sine strategiske rivaler mot hverandre. Nixon spilte Kina mot Sovjetunionen og Bush den eldre og Bill Clinton spilte et svakt Russland mot Kina. Ved å innlede en regulær økonomisk krigføring mot Russland i 2014, samtidig som man har raslet med våpen i Sør-Kinahavet, har USA under Barack Obama klart det strategiske «mesterstykket» å presse sine to viktigste rivaler til å inngå en omfattende strategisk allianse, som forener store deler av det eurasiske kontinentet mot USA. Man kan formelig høre Machiavelli, Sun Tzu og von Clausewitz rotere i sine graver. På geopolitikkens område går det ikke an å gjøre et større feilgrep.

Det er mulig at Vladimir Putin trodde at Vesten (les USA) så på ham som en, om ikke likeverdig, så i hvert fall partner. Hvis han (og ledergruppa hans) har hatt slike illusjoner, så har det siste året utvilsomt plukket illusjonene av dem. Putin ser at imperiet ikke vil nøye seg med å drive NATO opp til Russlands grenser, men vil gå videre og dele opp Moder Russland sjøl. Og den russiske presidenten ser sikkert også at han er blinket ut til å lide Gaddafis skjebne, hvis anledningen byr seg. Så Russland har ikke hatt noe annet valg enn å søke allianse med Kina, på tross av de motforestillingene Kreml strategisk har hatt mot en sånn forbindelse. Man må huske på at ikke en gang i Stalins og Maos tid var forholdet det aller beste. I 1969 var de to landa til og med på randen av en stor krig med utgangspunkt i noen grensekonflikter i øst.

Beijing har også vært skeptisk til Moskva. I tsartida erobret Russland områder som tradisjonelt hadde ligget under Kina, og i Kominterntida ville Sovjetunionen ha rollen som storebror overfor Kina. Da jeg kom til Kina første gang i 1970 sa et medlem av KKPs sentralkomité til meg: «Hvis vi hadde fulgt Stalins linje hadde vi aldri seiret, og vi har ikke glemt at den siste ambassadøren som ga opp Goumindang var Sovjetunionens ambassadør.»
Putin och Xin Jinping original
Jeg tror det er trygt å si at den typen allianse som Vladimir Putin og Kinas president Xi Jinping har inngått de siste månedene har Russland og Kina aldri vært i nærheten av. Allianse bygger naturligvis på landas egeninteresser. Men det er ingen tvil om at USAs aggressive politikk, særlig mot Russland, har bidratt vesentlig til at denne alliansen er kommet i stand.

Ny USA-strategi for konfrontasjon med Kina

I mars 2015 publiserte Council of Foreign Relations (CFR) et strategidokument som bærer tittelen ”em>Revising U.S. Grand Strategy Toward China.” Det kom altså samtidig med USAs fiasko overfor den asiatiske utviklingsbanken, men kan ikke ha hatt noen ting med den å gjøre, fordi dette er et dokument som det har tatt tid å produsere.

CFR er en nøkkelinstitusjon i den fremste eliten i USA. Blant medlemmene har man hatt 12 tidligere utenriksministre, CIA-direktører, folk fra de største bankene, de mektigste mediefolkene osv. I den nåværende direksjonen med nære omland finner man tidligere finansminister Robert E. Rubin, tidligere utenriksminister Madeleine Albright, den stadig mer sentrale finansmannen Larry Fink fra BlackRock og man finner naturligvis David Rockefeller.

CFR er eliten av eliten, ikke noe obskurt sidekick. Signalene derfra blir lagt til grunn for amerikansk politikk, uansett hvem som blir valgt til president. Rapporten er ført i pcen av Robert D. Blackwill og Ashley J. Tellis. Blackwill var rådgiver for George W. Bush sammen med Condolezza Rice og tidligere ambassadør til India. Tellis har jobbet for National Bureau of Asian Research og Carnegie Endowment for International Peace.

Tillägg Anders Romelsjö
I boken ”USA som världspolis” beskrivs CFR i kapitel 6.10, NGO:er.”År 1924 grundade Rockefeller- och Carnegiefonderna tillsammans det som i dag är den allra mäktigaste påtryckningsgruppen i utrikesärenden i världen – Council on Foreign Relations (CFR) som senare också finansierades av Ford Foundation. År 1947 fick det nybildade CIA bidrag från CFR och samarbetade nära med det. Under årens lopp har man bland medlemmarna i CFR kunnat finna 22 amerikanska utrikesministrar. Det fanns fem medlemmar av CFR i den kommitté som 1943 planerade Förenta Nationerna, och för ett bidrag på 8,5 miljoner dollar från J.D. Rockefeller köpte man den mark där FN:s högkvarter i New York nu ligger.
Alla de elva cheferna i Världsbanken sedan 1946 – män som har framställt sig själva som de fattigas budbärare – har varit medlemmar i CFR. (Undantaget var George Woods. Fast han var styrelsemedlem i Rockefeller Foundation och vice styrelseordförande i Chase-Manhattan Bank.)”

Og hva går så den nye strategien ut på? Enkelt sagt: styrke USA som imperialistmakt og konfrontere Kina, oppsummert slik:
•Revitalisere USAs økonomi
USAs egen økonomi har enorme problemer, så det første CFR går inn for er å styrke økonomien, slik at man blir i stand til å konkurrere med Kina.
•Styrke USAs militærapparat.
Kongressen burde fjerne alle hindringer for en substansiell økning av USAs militærbudsjett. Washington bør intensivere USAs militære tilstedeværelse (marine og flyvåpen) i Sør-Kinahavet og i Øst-Kinahavet og sette fart på USAs program for ballistiske missiler.
•Utvide det asiatiske handelsnettverket.
USAs overordnede strategi mot Kina ville bli vesentlig svekket hvis ikke man lykkes med TTP [Trans-Pacific Partnership trade agreement]. Derfor må Det hvite hus drive dette gjennom i Kongressen.
•Skape et teknologikontrollregime.
USA bør jobbe mye hardere for å hindre Kinas tilgang til avanserte våpen og kritisk militærteknologi. USA bør «oppmuntre sine allierte» (som i tvinge, min kommenter) til å hindre Kinas tilgang til all teknologi, inkludert den som også brukes både militært og sivilt.
•Implementere effektiv cyberpolitikk
USA bør påføre Kina kostnader som overgår de fordelene landet får av å ta seg til rette i cyberspace, øke USAs offensive cyber-kapasiteter og forsterke cyberforsvaret.
•Forsterke partnerskap med India og Stillehavsregionen.
USA kan ikke forsvare sine interesser i Asia uten støtte fra sine allierte og bør derfor bygge omm en maktpolitisk basis i Kinas periferi.
•Forsterke diplomatiet med Kina på høyt nivå.
USA bør bygge ned spenningen mot Kina og forsikre sine allierte om at man gjør alt man kan for å hindre en konfrontasjon med Kina. Man bør føre et mer aktivt diplomati overfor Kina på høyt nivå.

De facto aggresjon
Etter seks strategiske tiltak som går ut på konfrontasjon med Kina kommer det siste punktet nærmest som en vits. Det er mulig at dette kan lure en og annen bevisstløs politiker eller en dopa utenrikskommentator i den lojale pressa. Men det har ikke lurt Kina. I Beijing ser man, med rette, dette som en strategi for å ringe inn og svekke Kina – og i ytterste fall angripe landet militært.

Global Times som er et uoffisielt talerør for Kinas regjering kommenterte USAs opptrapping i Sør-Kinahavet på denne måten 15.05.2015:
”If Washington takes this dangerous step, it will be nothing but a blatant infringement of China’s sovereignty, and the US can expect potent countermeasures. If it gets worse, the South China Sea will see a showdown between China and the US. China values the peace and stability of the South China Sea more than anyone else, because it is in China’s fundamental national interest. China keeps avoiding the escalation of the territorial and maritime disputes into the geopolitical primary issue, and trying to scale back the tensions by launching reciprocal economic projects, which can create conditions for talks. So far, with effective risk control, physical confrontations will be unlikely to occur among the claimants. But if it ventures to violate the bottom line, the US will make the South China Sea a powder keg. Washington will be too naive to think that China will exercise forbearance and self-restraint in that scenario. It should keep in mind that China is a major power with nuclear weapons, and there is no way that US forces can take reckless actions in the South China Sea.”

intressant.se, , , , , , ,, , , , , ,

Steigan 18/5 Global Times Deutsche Welle Björnbrum 18/12 Pål Steigan 17/12 Pål Steigan Asian Times Russia Insider Pål Steigan Blogginlägg 28/10 Pål Steigan 4/4 Pål Steigan 9/10 Pål Steigan 10/10 Pål Steigan 11/10 Wikipoedia BNP ivärlden i olika länder ICIJ:s rapport DN 4/4 SvD 4/4 Ab 2/4

Hurun Report Intervju med Noam Chomsky Data från VärldsbankenDN 2/3 Dokument utifrån USA-bloggen

  2 comments for “USA:s strategi för konfrontation med Kina

  1. Zokrates
    7 juni, 2015 at 11:45

    Den militära konfrontationen har redan inträffat genom en i högsta grad skarp konfrontation i luften, mellan två stridsflyg . Vi har i sydkinesiska sjön ett liknande läge med kraftigt övande militärmakter som testar och proberar varandras och sina egna system. Inte minst beväpnar man sina vasaller och allianspartners.

    Pivot to East är vapenskrammel utöver det vanliga. Inte minst i Rysslands ”östra militärdistrikt”. Ideologilösa militarister och industrialister på alla sidor gnuggar händerna, en extremt farlig nihilism. Intressant (eller som vanligt) är att politikerna är de mest extrema krigshetsarna. Styrningsincitamentet ökar med nationalism och skrämselpropaganda vilket är en stor förklaring till den djingoistiska retoriken. Givetvis i ekonomisk allians med den rabiata militärindustrin.

    I CFR-rapporten talas också om att ytterligare modernisera Pakistans kärnvapen [!] som av ursprung är kinesiska system. Indien är en stor investerare i militära vapensystem (SIPRI). Kashmir är sammanhanget ett klassisk ”politiskt/militärt” behändigt narrativ. Givetvis går ”civila” komponenter rätt in i alla dessa länders system, teknik som know-how. Detta gäller också i högsta grad för kärnvapen.

  2. 7 juni, 2015 at 18:15

    Ja, Z Brzezinski beskrev för flera år sedan vikten för USA att kraftsamla närmare Kina, och det är nu officiell strategi.
    Den tyske bankmannen Folker Hellmeyer, som är en av cheferna i Bremer Landesbank, säger i en intervju med Deutsche Wirtschafts Nachrichten at han inte har minsta tvivel på att axeln Moskva – Beijing – BRICS vill vinna över den gamla hegemonisten USA. DWN spør ham om hvordan han ser på de tapene som EU har på grunn av Russland-sanksjonene. Hellmeyer menar att nu planlägger Beijing–Moskva inom ramen för Shanghai Cooperation Organisation och BRICS-länderna det största tillväxtprojektet i modern historia, nämligen uppbyggnaden av infrastruktur i Eurasia från Moskva till Vladivostok och vidare till Södra Kina och Indien. Det återstår att se om sanktionspolitiken från EU och Tyskland i förbindelse med dessa megaprojekt kommer att uppfattas i berörda länder som en åtgärd som inte bara riktar sig mot Ryssland. Hellmeyer pekar på att 1990 så stod BRICS-landa för 25% av världsekonomin och nu 25 år senare står BRICS för 56 %, med en ökning på 4-5 %/år. De kontrollerar 70% av världens valutareserver. Eftersom USA inte vill dela sin internationella makt med dem, bygger de sitt eget system, och det är där framtiden ligger. Tyskland och EU kommer att vara förlorare.

    http://steigan.no/2015/06/06/tysk-finanstopp-russland-og-kina-vil-vinne-over-usa/
    http://deutsche-wirtschafts-nachrichten.de/2015/06/06/top-banker-ist-sich-sicher-russland-und-china-gewinnen-gegen-die-usa/

Comments are closed.