Jag har nöjet att publicera ett blogginlägg av Pål Steigan, närmast legendarisk i nordisk vänsterrörelse. Han är en av de mycket få nu vänsteraktiva marxisterna som träffat och fått råd av personer som Mao Zedong (”Gör inte om vi, gör vad som passar i Norge”, ungefär), Chou-en-lai samt alla kinesiska toppledare fram till 1984. Han har stor kunskap inom många områden och är en flitig bloggare med ibland 2-3 inlägg per dag. Hans politiska bibliografi ”En folkefiende” kom förra året och har kallats ”En stor generationsfortelling”. Jag hämtar inspiration, kunskap och ibland bloggtema från Påls blogg. Detta blogginlägg är inne på liknande tema som PC Roberts i det nyligen publicerade blogginlägget om ”Ragnarök”, men utifrån det grundläggande perspektivet, det ekonomiska.

En del av vad berörs i artikeln behandlas också i boken ”USA som världspolis”, som kan beställas via hemsidan.

Artikeln.
For enhver som følger litt med er det åpenbart at kapitalismen har enorme problemer med å komme seg etter krisa som startet i 2008. Sju år etter krakket er det ingen virkelig oppgang å spore, titalls av millioner folk i de rike landa er arbeidsløse og industrien stagnerer. Etter annen verdenskrig derimot var det høy vekst og rask utvikling. Det har vært hvisket lenge, men nå blir stemmene høyere og dristigere: – Amerikansk kapitalisme trenger en ny krig – en stor en.

Det militær-industrielle kompleks
Det var president Dwight D. Eisenhower som lanserte begrepet ”det militær-industrielle kompleks” i sin avskjedstale som president i 1961:

”Arbeidet vårt, ressursene og levebrødet vårt er knyttet til dette, ja hele samfunnsstrukturen med. I regjeringsorganene må vi være på vakt mot at det militær-industrielle komplekset, enten villet eller ved tilfeldighet, skaffer seg en for stor innflytelse. Potensialet for et katastrofal vekst av maktmisbruk eksisterer og vil vedvare. Vi må aldri la vekten av dette komplekse sette vår frihet og våre demokratiske prosesser i fare.”

Fra tidlig på femtitallet har det militær-industrielle komplekset vært bærebjelken framfor noen i amerikansk økonomi. Man har til og med snakket om en «militær keynsianisme», der regjeringas rustningsbudsjetter skulle fungere som en permanent motor for den private industrien, og på den måten sikre fortjeneste, jobber og sosial stabilitet.

Eller som U.S. News and World Report skrev 14. mai 1950: «Regjeringas planleggere mener at de har funnet en magisk formel for nærmest evigvarende gode tider.» Og den magiske formelen var intet annet enn permanent opprustning. Republikanerne, som stort sett er imot offentlige utgifter, er nærmest religiøst opptatt av å sikre de offentlige militærutgiftene. De er virkelig militære keynesianere.

Styrker korporasjonene.

Blant de 0,01% som soper til seg det meste av inntjeninga i det amerikanske samfunnet er det bare ei gruppe som står over banktoppene, og det er toppene i rustningsindustrien. Det dreier seg om sjefene for Northrop Grumman, Lockheed Martin og Boeing. (2010.)

Northrop Grumman CEO Wes Bush: $22.84 million.
Lockheed Martin CEO Robert Stevens: $21.89 million.
Boeing CEO James McNerney: $19.4 million.
Krigsindustrien er også de som bruker mest penger på å få Kongressen til å gjøre som den ønsker, også kalt lobbying:

Lockheed Martin: $12.7 million.
Northrop Grumman: $15.7 million.
Boeing: $17.89 million.

Rustningsindustrien er ikke noen separat arm av den amerikanske monopolkapitalismen, men djupt integrert i den. Blant de største eierne i Lockheed Martin finner vi de største eierne i bankene, som State Street, Capital World, Vanguard og BlackRock. (Kilde: morningstar.com) Dem finner vi igjen blant de største eierne i Northrop Grumman og Boeing. Vi snakker om en ekstremt sammenvevd gruppe av ekstremt rike selskaper, som sammen utgjør de amerikanske korporasjonene. De tjener på alt; dagligvarer, slavearbeid, miljøødeleggelser, gjeldskrise – og krig.

Prosjekt for et nytt amerikansk århundre.

I 1997 var det ei gruppe amerikanske nykonservative, neocons, som samlet seg bak et initiativ det kalte ”Project for e New American Century (PNAC) . Blant initiativtakerne var folk som William Kristol og Robert Kagan. Blant underskriverne var folk som Jeb Bush, Dick Cheney, Donald Rumsfeld og Paul Wolfowitz. I oppropet stilte de spørsmålet:

Har USA den beslutningsevnen som er nødvendig for å skape et nytt århundre som er gunstig for amerikanske prinsipper og interesser?
Deres viktigste prosjekt ble kampen for å få til krigen mot Irak. Bare ni dager etter 11. september 2001 sendte de et brev til president Goerge Bush der de sa at ”…selv om bevisene ikke krytter Irak direkte til angrepet, så må enhver strategi som tar sikte på å utrydde terrorismen og den støttespillere omfatte besluttsomme handlinger som tar sikte på å fjerne Saddam Hussein fra makta i Irak.

Og som kjent lyktes de, og krigen ble en katastrofe for USA, og dermed et tilsvarende nederlag for neocons, eller chicken-hawks, som de også ble kalt fordi de fleste av disse krigshisserne ikke hadde gjort militærtjeneste, og dersom de hadde gjort det, hadde de aldri vært i kamp. Obama vant valget blant annet med løftet om å trekke USA ut av Irak.

Comeback for the chicken-hawks

I sin andre periode har Obama tatt disse neocons inn i varmen igjen. I mellomtida har de lagt ned PNAC og omgruppert seg. De kontrollerer CIA-fronten National Endowment for Democracy (NED), som spiller en sentral rolle i alle USAs regimeendringsprosjekter, som i Ukraina og Venezuela. De har sentrale posisjoner i viktige tenketanker som American Enterprise Institute, det mektige Council on Foreign Relations og den kvasiliberale Brookings Institution. Og de er godt plassert i viktge TV-programmer og i Washington Post. Og med Hillary Clinton (neocon lite) er de inne igjen i State Department, ikke minst ved at Robert Kagans kone, Victoria ”Fuck the EU” Nuland er assisterende viseutenriksminister. Og Obama har offentlig uttalt seg svært rosende om Robert Kagans bok The Myth of American Decline, som er enda et haukeprosjekt fra hans hånd.

Det er disse folkene som igjen slår på krigstrommene for ”et nytt amerikansk århundre”, som driver demoniseringa av Putin og som gjør alt de kan for å få til nye kriger. Stagnasjonen skyldes mangel på krig. Og samtidig med dette kommer krigsargumentene fra et litt annet hold. En del skribenter har begynt å argumentere for at krig øker produktiviteten og veksten. I en artikkel i New York Times kommer spaltisten Tyler Cowen med en ny teori om hvorfor veksten uteblir i de rike landa:

”Fraværet av store kriger kan skade den økonomiske veksten… Verden har ikke hatt så mye krigføring i det siste, i hvert fall ikke etter historiske standarder. Noen overskrifter om Irak eller Sør-Sudan kan få vår verden til å virke som et svært blodig sted, men dagens tap blekner i forhold til de titalls millioner som ble drept t de to verdenskrigene i første halvdel av det tjuende århundre. Og selv Vietnamkrigen hadde mange flere drepte enn noen av dagens kriger.”

Så noen titalls millioner (hundretalls?) drepte kunne kanskje gjort susen? Cowen fortsetter:

”Det kan virke frastøtende å peke på den positive sida ved krig på denne måten, men et blikk på amerikansk historie viser at vi ikke kan avvise tanken så lett. Grunnleggende oppfinnelser som kjernekraften, datamaskinen og det moderne flyet ble drevet fram av USAs anstrengelser for å beseire aksemaktene og seinere for å vinne den kalde krigen”.

Så nå er serven slått, og det mangler bare noen som tar det neste logiske skrittet – å smashe på serven – altså direkte anbefale en storkrig for å få fart på kapitalismen igjen. For Cowen stopper rett før den konklusjonen. En spaltist har allerede satt ord på det, riktignok med en ironisk vri: Amerika trenger en ny krig ellers dør kapitalismen. Annen verdenskrig ga kapitalismen en gullalder

Det er godt belagt at det ikke ble skikkelig fart på økonomien før krigsforberedelsene skjøt fart. Aller tydeligst er dette naturligvis i Tyskland, da en planmessig satsing på opprustning og krig fikk hjula i gang og arbeidsløsheten ned. Også i USA er det klart at det var opprustninga og deretter krigen som fikk kapitalismen i sving for alvor. Marxisten Michael Roberts har vist (The Great Depression and the war) at sjøl om det var en svak oppgang i profittraten etter 1933, så var den i 1938 fortsatt bare halvparten av hva den hadde vært i 1929.

I 1938 var fortsatt profittraten i USA under halvparten av hva den hadde vært i 1929, og det var først med krigen at den nådde nye høyder.

Med krigsøkonomien fra 1940 økte profittaten derimot voldsomt og nådde i løpet av krigen det dobbelte av hva den hadde vært i 1929. Det var altså verken Roosevelts New Deal eller den organiserte arbeiderklassen som fikk fart på kapitalismen. Det var krigsøkonomien. Med mobiliseringa for krigsinnsatsen kunne arbeiderklassen settes under nærmest militær kommando og det tette samarbeidet mellom den amerikanske staten og rustningsindustrien som Eisenhower seinere kalte «det militær-industrielle kompleks» kunne for alvor styre milliarder av skattedollar over til storkapitalen. Dette er den brutale sannheten om kapitalismens tilpasningsevne, som Civita vil ha oss til å glemme. Kapitalismen trives og blomstrer med krig.

I 1945 var store deler av industrien og produksjonsapparatet i Europa i ruiner. Krigen hadde rasert enorme mengder kapital. Arbeidslønningene var svært lave, profittraten var skyhøy. Gjenoppbygginga ga rom for den raskeste veksten i Europas industrihistorie. Mellom 1948 og 1973 var veksten mer enn dobbelt så stor som gjennomsnittet for perioden 1820–2000.
(Til sammenlikning var veksten 2001–2010 i EU 1,3% og i eurosonen 1,1%.)

Federal Reserve har prøvd å få fart på økonomien siden 2008 gjennom å trykke tusenvis av milliarder dollar, uten å lykkes. Den kapitalistiske motoren ar kald og har store startvansker. USAs posisjon som ledende økonomi smuldrer. Dette er kyllinghaukene i State Department og deres sponsorer i det militær-industrielle komplekset svært klar over. Og det er liten tvil om at de ser en ny krig som noe som kan endre spillet på nytt.

Tillägg – 15 i topp då det gäller försvarsutgifter.

1. USA 600 miljarder US dollar; 2. Kina 112; 3. Ryssland 68; 4. Saudiarabien 60; 5. Storbritannien 57;6. Frankrike 52;
7. Japan 51; 8. Tyskland 44; 9. Indien 36; 10. Brasilien 35;11. Sydkorea 32; 12. Australien 26; 13. Italien 25; 14. Israel 18; 15. Iran 18. USA ensamt har lika stora försvarsutgifter som de 12 i övrigt största länderna tillsammans.
Källa: Institutet för strategiska studier, IISS, i London.

i Andra om: kärnvapen, Ryssland,Kina, FN, FN-stadgan,Andra om: kärnkraft, Israel,imperialism, Krig, USA, Politik, EU, massmedia IAEA desinformation kapitalism, krigsförbrytare, folkmord, ekonomi, massmediaObama, krigsförbrytelse, solidaritetsarbete, historia,

Globalresearch 8/2Paul Craig Roberts artikelSteven Sparrs artikel John Pilger 2/6 DN 24/11 Pierre Gilly i FIB-K 23/11 DN 24/11 Israels kritik DN 25/11 Björnbrum 24/11 Pierre Gillys blogg 23/11Fotolasses blogg DN 24/9 Counterpunch DN 18/6 Blogg -politisk jordbävning Per Jönsson DN 14/6 DN 14/6 SvD 14/6 Globalresearch 7/6 Annarkia Globalresearch 25/3 Gunnar Westberg Newsmill 2011-11-10Björnbrums rescension 2/4 Pierre Gillys hemsidaBjörnbrums rescension av boken ”Bombdiplomati” Verbal förlag Globalresearch 22/9 2012 Globalresearch 27/5 2012 Nils Bowie Russia Today 8/4 2013 Björnbrum 13/4DN1
DN2
Svenska Dagbladet
Expressen
Aftonbladet
Dokument utifrån 30/9 FIB-Kulturfront DN 22/8 Economy Watch 24/8 Globalresearch 21/8 SvD 22/8 Aftonbladet Expressen 23/8 New York Times 3/8 SvT GP Pierre Gilly