Rapporteringen om människors förhållanden i Syrien har dominerats av intervjuer med rebeller/terrorister eller människor i områden som kontrollerades av sådan. I Cecilia Uddéns ”Radiokorrespondenterna” kl 13.00-13.25 var det en mer blandad grupp som intervjuades. Det framkom tydligt att de flesta (alla?) var nöjda med Aleppos befrielse och att man som regel stödde Syriens regering. Denna rapport från hösten 2015 är fortfarande högst aktuell, som en av de få besöksrapporterna.

Eva Thomassen besökte Syrien hösten 2015. Med hennes tillåtelse publiceras denna reserapport och sin värdering av läget i Syrien med titeln ”Opphev sanksjonene mot Syria – inntrykk fra reise i Syria.”

Artikeln.
Den syriske befolkningen flykter ikke fra Assad. De flykter fra opprørerne og vestlige sanksjoner som gjør det ulevelig i landet.
Jeg var i Syria i høst. Jeg reiste sammen med en australsk frivillig organisasjon; ‘International Tours of peace to Syria’. De ønsker å vise verden at Syria er mer enn konflikt, krig, ødeleggelser. Denne turen var den første i sitt slag. Med på turen var en amerikansk journalist, en engelsk/canadisk forsker, en helsearbeider fra New Zealand, fire palestinere som bor i Jordan, Libanon og Australia. Jeg var den eneste fra Europa. Palestinerne som var med på turen er alle født og oppvokst i Syria.Vi var åtte personer. Av oss som var fra vestlige land hadde to vært i Syria tidligere.

På veg til Crak des Chevaliers. Grunnen til at 3000 terrorister klarte å storme borgen var at de massakrerte folk i landsbyene under borgen og ødela alle husene

Helsearbeideren fra New Zealand har bodd i Australia i hele sitt voksne liv. Da han returnerte til Australia etter turen til Syria, ble han arrestert. Han fikk ikke tilgang til advokat eller mulighet til å snakke med familien. Uten noen forklaring ble han deportert til New Zealand.

Felles for oss alle er at vi er kritiske til vestens invadering av Syria og hvordan vestlige medier omtaler krigen. Palestinerne ville oppleve sitt kjære Syria og treffe familie. For dem var denne turen den eneste måten de kunne komme inn i Syria på. En av palestinerne, som er født og vokst opp i Damaskus, fikk mulighet til å treffe moren sin for siste gang, hun døde få dager senere.

Vi ville ikke hatt mulighet til å komme inn i Syria eller å kunne reise rundt i landet uten at turen var nøye planlagt sammen med syriske myndigheter som hadde det sikkerhetsmessige ansvaret for oss og som hjalp oss med å tilrettelegge møter med politikere og andre.
Målet for turen var å treffe myndighetspersoner, journalister, vanlige mennesker, få se ødeleggelser og reise rundt i trygge områder og oppleve at Syria er mer enn krig. Siden få fra vesten er i Syria, var noe av hensikten med turen å kunne beskrive og melde tilbake at Syrias statsinstitusjoner fortsatt består og fungerer.

Hos turistministeren

Vi reiste inn fra Libanon. Vi kjørte buss og hadde politieskorte fra grensen og fram til Damaskus. Guiden vår kom på bussen ved grensen. Han har ikke hatt jobb på nærmere fem år. Han fortalte at familien måtte flykte fra området de bodde og opp i fjellene etter at bander av kriminelle inntok området de bodde, begynte å terrorisere og torturere folk. Fra å ha vært en anerkjent fagperson som jobbet i turistnæringen i Syria, var han nå en fattig mann som ikke engang hadde råd til brensel.

Det var tett med kontrollposter langs veien mot Damaskus, ved innkjøringen til byen og inn i gamlebyen hvor vi skulle bo. Siden jeg har bodd i Damaskus tidligere og kjenner byen godt, var jeg svært spent på hvordan byen så ut nå. Da vi nærmet oss sentrum av byen møtte vi de samme lydene som jeg husker fra før, bare mye høyere. Det var fra biler, taxier og busser, i mengder slik at trafikken sto i stampe. Ikke bare var det flere biler, men bilene var flotte, dyre. I sentrum av Damaskus stod det studenter utenfor universitetene. I kafeene satt folk og røykte vannpipe, barn som kom ut av skoleporten og mange som handlet, kort sagt det var folkeliv.
Det var slående hvordan dagliglivet gikk som det alltid har gjort. Det var heller ikke bombede bygninger å se. I gamlebyen er det moskeer, kirker, synagoger om hverandre. Ved flere av kontrollpostene var det sivile i samarbeid med soldater og politi som hadde ansvaret. Det var trygt å vandre på egenhånd rundt i gamlebyen. Det som var annerledes nå var alle plakatene med bilder av drepte soldater og sivile, samt lyder fra jetfly og drønn fra raketter i det fjerne. Vi bodde i den kristne delen av gamlebyen. Jeg fryktet at alt som kunne assosieres med religiøse minoriteter var fjernet. Det var det ikke. Å bo i en by hvor majoriteten er muslimer og våkne til noe så eksotisk som kirkeklokker det hadde jeg ikke trodd jeg skulle oppleve nå. Det første som møtte meg utenfor hotellet var en katolsk kirke, en butikk hvor de solgte bibler, en annen butikk hvor man kunne kjøpe madonnafigurer, litt lengre opp i gaten stod en armensk prest utenfor den armenske kirken. På kirkeveggen var det et stort minnesmerke over folkemordet på armenerne. Byen var også fylt med plakater av Assad, Putin og Nasrallah.

Denne plakaten hang mange steder i Damaskus

Sykehus er rasert og legemiddelproduksjonen ligger nede. Likevel klarer de syriske myndighetene å sørge for tilgang på nødvendige medisiner for alle.
På min vandring i Gamlebyen stoppet jeg hos en gammel kunsthandler. Han satt utenfor og vi kom i snakk. Han hadde ikke sett en utlending på fem år og lurte på hva jeg gjorde i Damaskus. Vi gikk inn i butikken. Den var mørk, han hadde ikke penger til strøm. Han brukte lommelykt da han viste meg rundt. I likhet med alle vi møtte var han opptatt av å formidle til oss at den syriske regjeringen, Syrias president og den syriske hæren er redningen for landet.

Jeg fant mye jeg hadde lyst til å kjøpe. Problemet er at man ikke kan bruke bankkort i Syria. Det er en del av strafferegimet til Vesten. Ikke kunne han sende det til meg. Fly går ikke lenger mellom Syria og vesten. Det hjelper ikke å handle med dollar. Han får ikke vekslet dem. Det ble ingen handel.

Vi var i utkanten av den palestinske flyktningeleiren Yarmouk i Damaskus. Der ble vi nøye instruert om hvor vi kunne gå og stå – det var fortsatt snikskyttere inne i selve leiren. De fleste palestinerne som måtte flykte bor nå i umiddelbar nærhet av området. De har ikke noe annet sted å dra. Vi besøkte et svært provisorisk lite senter rett utenfor leiren hvor palestinske barn går på skole, en gruppe frivillige har opprettet et lite legekontor med en lege, en sykepleier, en ambulansesjåfør som deler plassen med en utdatert oksygenbeholder. Veggene var tapetsert med tegneserieblader for å skjule ødeleggelsene. De hadde ikke medisinskap. Medisinene ble derfor gjemt bak en forheng i et av klasserommene. Barna hadde skoleuniformer og gjorde V-tegnet til oss. Utenfor stod en pappeske med påskriften UNHCR. Den var fylt med søppel.

På veg til korsfarerborgen Krak des Chevaliers var det lange køer ved de utallige kontrollpostene. Biler blir sjekket for bilbomber, våpen, terrorister. Uten slike kontrollposter ville flere sivile liv gått tapt. Syriske soldater må vel ha en av de verste jobbene i verden, å skulle beskytte sivilbefolkningen og sørge for at så mange områder som mulig er sikre.

På veg mot Homs passerer vi et oljeanlegg som på grunn av ødeleggelser bare har halvparten av tidligere kapasitet. Guiden vår forteller at det er hugget over en million trær de siste årene på grunn mangel på brensel.

Gruppa jeg reiste sammen med i Crak des Chavaliers

I 2013 kom 3000 terrorister til Krak de Chevaliers. De kom fra flere hold og inntok borgen. Den syriske hæren klarte i 2014 å befri borgen etter kraftige kamper. 200 soldater ble drept. Når man står og speider utover dalen fra borgen forstår man hvordan det var mulig å innta den. Landsbyene rundt er nærmest totalt ødelagte, folk ble massakrert, andre flyktet. Terroristene forsøkte å ødelegge borgen totalt, men det har ikke skjedd. Vi ble guidet av fagansvarlig for gjenoppbyggingen, samt en offiser fra hæren som beskrev blodbadet. Områdene er under kontroll av hæren nå. Borgen er under restaurering og hus i landsbyene bygges opp igjen. Folk har begynt å flytte tilbake.

Maloula var et trist syn. Terrorister fra FSA og Al Nusra inntok byen i 2013. De brente kirker og ødela uerstattelige kunstskatter. Deler av landsbyen er ødelagt. Flere hundre soldater mistet livet i kamper i Maloula. Byen er nå beskyttet av hæren. Det er igangsatt gjenoppbygging og restaurering av de unike skattene Maloula huser. Samtidig har folk også her begynt å flytte tilbake.

Planen vår var å besøke Latakia, men området ble vurdert som utrygt.

Syria er strupet på grunn av vestens og gulfstatenes sanksjoner som var ment å skulle presse fram et ‘folkelig’ opprør for å få folk til å vende seg mot ‘Assad’. Sanksjonene var også rettet mot middelklassen, mot næringslivet, mot businessfolk. Det skulle bli umulig å drive handel i Syria. Resultatene ser vi i dag. Mange syrere flykter på grunn av sanksjonene. Mange har mistet jobben. Folk har ikke råd til brensel, matvarer er det mangel på, skoler er ødelagte. Det er ikke mulig å få overført penger fra utlandet, bruke bankkort. Ikke motta pakker. Det foregår ingen handel mellom Syria og vesten. Folk i nær sagt alle bransjer relatert til handel, har mistet jobbene sine. Ingen kan søke visum til noe land fordi ambassadene er stengt. Syria er hermetisk lukket på grunn av sanksjoner og vestens bevisste politikk å isolere Syria totalt.

Forsoningsminister Ali Haydar har det reelle ansvaret for den syriske sivilbefolkningen.
 Syria har en befolkning på 23 millioner mennesker. I vårt møte med ham understreket han de store problemene landet star overfor. Millioner er fordrevet. Mennesker som tidligere nøt godt en relativt høy levestandard har mistet alt. Syria hadde et skolesystem, helsevesen og velferdsgoder som var det beste i regionen. Syria var en velfungerende stat som tok vare på folks grunnleggende behov.

Palestinske barn på skole utenfor flyktningeleieren Yarmouk i Damaskus

Millioner av de internt fordrevne flyktningene bor i regjeringskontrollerte områder under hærens beskyttelse. Det er utfordrende for myndighetene å ivareta sivilsamfunnets primæroppgaver, så som skole, helse, bolig. På spørsmål om hvordan de klarte å ivareta undervisning og skolegang var problemet at de ikke hadde oversikt over hvor alle barn befant seg. Der skoler var ødelagte forsøkte de nettundervisning, mange lærere jobbet i områder som var kontrollerte av opprørere.

Et stort arbeid er å legge til rette for repatriering og forsoning. Det siste snakket vi mye om.
Forsoningsminister Ali-Haydar leder arbeidet med å få opprørere til å legge ned våpnene, få amnesti og flytte tilbake til familien. Vi snakket med folk som nettopp har opplevd å få naboer som hadde tilhørt opprørerne. Ali-Haydar sa at forsoningsarbeidet er vanskelig, men påpeker at dette er avgjørende for å få Syria til å leve videre. Får man ikke til det vil Syria ‘rakne’ fra innsiden.

Ali-Haydar er også opptatt av de som er på flukt utenfor Syria. Jeg fortalte om hvordan vi i Norge slåss om å være best i klassen når det gjelder å gi penger til ‘nærområdene’. Ali-Haydar svarer: «Hvorfor ikke samarbeide med oss»? » Vi trenger pengene».

Det kommer ikke hjelpesendinger fra vesten inn i Syria på grunn av sanksjoner. For at syrere skal flytte tilbake til hjemmene sine, er landet avhengig av hjelp til å bygge opp infrastruktur, boliger og annet. Vi får opplyst at nærmere en million mennesker har kunnet flytte tilbake til hjemmene sine etter at den syriske hæren har fått kontroll over områder som er blitt beboelige igjen. Ali-Haydar mente det er en stor feil at vestlige land har stengt ambassadene i Syria. Det hindrer kontakt og kommunikasjon.

Møte med forsoningsminister Ali-Haydar

Vi møtte Muftien, Ahmad Badr Al-Dia Hassoun, en av Syrias viktigste personer og en sterk stemme også utenfor Syria. Han er overhode for alle muslimene i Syria. Han er som alle andre, fortvilet over hvor isolert Syria er blitt og at denne konflikten ikke tar slutt. Han ville minne oss om at også syrere tilhører menneskeheten. Han kom med en tordentale om hva vesten, Tyrkia og Saudi Arabia gjør mot Syria og den syriske befolkningen. Det var nærmere femten TV-stasjoner og et koppel av journalister til stede, alle fra Midtøsten. Og, der sto vi. Fire, helt vanlige mennesker fra ‘vesten’. Vi fikk en bønnekrans av ham, høytidelig overrakt med summing fra kameraene. Var vårt møte så stort? Var vi så viktige at vi fikk audiens hos selveste Muftien? Svaret er dessverre ja. Det kommer ingen andre. Det tror jeg er en av de viktigste gavene jeg har fått noen gang.

Turistminister Bisher Yazaiy og hans departement har mistet 200.000 ansatte. Turisme var en veldig viktig inntektskilde for Syria. Departementet arbeider nå med å reparere de store ødeleggelsene av kulturskatter og historiske områder. 10.000 arkeologiske plasser er ødelagte, samtlige av de 6 monumentene som står på UNESCOs verdensarvliste er ødelagte, 36 museer, synagoger, klostre, kirker er ødelagte. Vi fikk forklart hvordan kunstgjenstander fra hele Syria blir smuglet ut av landet via Tyrkia og til Europa hvor de blir solgt. Igjen er problemet for Syria at landet er hermetisk lukket for kontakt med vesten og dermed umuliggjøres samarbeidet om å stanse denne kriminaliteten og å få reddet disse uvurderlige skattene. Det er opprettet en organisasjon som heter: «We belong to», en organisasjon som skal minne verden på at det er vårt felles ansvar å ivareta Syrias verdensarv.

Vi ble intervjuet av flere TV- kanaler og møtte flere journalister. Utenfor det statlige kringkastingshuset i Damaskus er det en minnevegg over nærmere 100 drepte syriske journalister. Disse blir ikke omtalt i vestlige medier. Vi traff mange ‘vanlige’ syrere og vårt inntrykk er at regjeringen har stor støtte. Vi opplevde Syria som noe mer enn at »Assad’ må fases ut’ eller bilder fra grusomme bomberegn og ødeleggelser. Vi opplevde det som er typisk for Syria og syrere. Vennlighet, gjestfrihet, trygghet. Paradoksalt nok. Det alle sa til oss er at ‘det må bli slutt på terroren, slik at vi kan fortsette livene våre’. ‘Vi vil ha tilbake den tryggheten vi hadde før denne krigen, terroren, invasjonen startet.’ De opplever at livet står på vent. Vi spurte selvfølgelig flere om opposisjonen, om opposisjonspolitikere, en alternativ politikk til den sittende regjeringen. Svaret vi fikk fra forskjellige hold var at det er ingen andre enn den syriske regjeringen og presidenten som har en politikk som er levedyktig eller samlende innen det sekulære Syria, som de fleste syrere er opptatte av skal bestå. Alle var redde for at Syria vil forsvinne om den sittende regjeringen blir styrtet.

Jeg mener det norske folk må kreve å få utenriksminister Brende til å redegjøre for NORSK politikk i Syria. For å trygge den norske befolkningen, ikke den amerikanske, saudiarabiske og tyrkiske politikken som kun har som mål å styrte Assad. For, Brende kan vel ikke mene at Saudi Arabia og Qatar er modell for ’demokrati’ og ’ menneskerettigheter’?

i Andra om: reserapport, Krig, rebeller, Syrien, demokrati,Assad, imperialism, USA, Politik, FN, massmedia FN-stadgan

Sveriges radio Nyheter Straffrihet åt rebeller som ger upp Dödad topprebell Gulf News USA vägrar samarbeta mot IS